FEM ØFK´ere PÅ DRESSURKURS PÅ DYLTA BRUK

Som så mange andre fuglehundinnteriserte ser jeg fram til å få neste utgave av bladet fuglehunden. En artikkel i første utgave dette år fattet min nysgjerrighet. Artikkelforfatteren hadde en hund som i fuglesituasjoner oppførte seg mistenkelig mye lik min egen.

((( Vell, for å skryte litt. På prøver har min egen hund fått gode skussmål når det gjelder jaktlyst, fart, stil, selvstendighet, søksbredde og reviering, men det er når vi finner fugl at problemene begynner. Det er noe som heter stand , ro i oppflukt og respekt for fugl. For ikke å snakke om samarbeid med fører.” Jævla engelsksetter!” Problemene var blitt så store at jeg innså at jeg trengte kyndig hjelp. Artikkelen handlet om en treningstur til Dylta Bruk, filosofien og metodene de la til grunn for treningen av hundene. fengte min interesse)))

Jeg mailet til artikkelforfatteren ,som ga meg telefonnummeret til Jørn Høye. Jørn som siden artikkelen i bladet fuglehunden har startet med organiserte treningsturer fra Norge til Dylta, kunne fortelle at det kun var ledig treningstid fra 22/7 – 25/7. Alle andre helger før høstjakta var opptatte. Det var bare en ting å gjøre, å booke helgen.
Så var det å komme i kontakt med noen i fra ØFK. Jeg ringte til Vidar som med en gang tente på ideen om en treningsvikend på Dylta. Vi avtalte at jeg skulle skrive annonsen og han skulle få den satt inn i klubbladet. Etter en del om og men var vi til sammen fem deltakere og ni hunder.

Avreisedagen kom og vi avtalte å møtes på Ørje for samlet å reise inn mot kursstedet. Siden Vidar hadde vært nede på Dylta året før ble han kjentmann og veiviser. Han tok oss med til et vandrehjem omtrent 20 minutters kjøretur nord for Dylta hvor vi tok inn. Det var enkel, men god standard. Her organiserte vi felles middag, frokost og lunch hele helgen. Oppvasken tok vi på rundgang.

Første kursdag opprant og nyfikne traff vi kursholderen vår Jørn på Dylta Bruk. Jørn skulle vise seg å være en dyktig hundemann samt en ihuga tilhenger av Leif Person teori og metodikk.
Vi startet med å samle hundene på gressletta ved volièrene slik at hundene skulle bli kjent med oss og hverandre. Etter en del lydighetstrening bar det av sted til volièren hvor vi skulle trene kontroll og underkastelse på hundene under mer og mer stressede situasjoner.
Teknikken ved underkastelse gikk ut på å legge hunden på rygg mellom beina til føreren med hode i fanget for så å holde hunden i ro til den slappet helt av med halen hengende rett ned bak. Etter en del om og men fikk samtlige av oss til dette og vi følte oss klar for voltièren.

Inne hos fuglene skulle den enkle lille seansen med å få hundene ned på rygg, for noen av oss, vise seg å bli en lang brytekamp med en gjenstridig hund. Blant hønekakling og fasan piping hørtes knurring, kjefting, banning og en og annen ukvemsord om levetiden til hunder hvis de ikke la seg til i ro slik de skulle. Selv en garva finnmarking oppdaget at det fantes ett vell av kraftutrykk han ikke hadde hørt før.
Det var en meget sliten skribent som etter en laaaaang økt vaklet ut av voltièren, like hvit i antrekket som etter en dag i snøstorm. Jeg vant kampen, men aldri har jeg trodd at en hund kunne røyte så mye.

Etter lunch var det nye økter inne hos fuglene. Og sakte men sikkert underkastet hundene seg. De ble roligere selv om Jørn økte stressnivået ved at skremte opp fuglene rundt oss.

Andre og tredje dag startet på samme måte med trening inne i voltièren. Men nå skiftet vi på å gå med hunder mot fuglene samtidig som andre øvde underkastelse. I det fuglene ble skremt på vingene av Jørn ble det forlangt ro i oppflukt.
Heldigvis for oss andre hadde Kåre Jan en veldressert hund slik at han fikk tid til kameraføring og takket være han fikk vi festet noen situasjoner til filmrullen.

Mellom øktene i voltièren øvde vi også på makkers stand og standtrening på gresslettene nedenfor voltièrene.
Under standtrening fikk vi oppleve hvordan jaktinstinktet hos en unghund kan vekkes.
Arnold sin ene hannhund viste ingen eller liten interesse for å feste stand på fugl. Jørn tok da en rapphøns, førte den noen ganger foran nesa på hunden før han uventet kastet den på vingene. Det ble som en eksplosjon i hunden. Jaktinstinktet kokte. Den så hvor fuglen landet, dro føreren av sted og festet stand med en gang den kjente lukta av fugl. Det var en flott opplevelse å se på.

Tredje dag fikk vi også en økt ute i terrenget rundt Dylta hvor flere hunder fant fugl og reiste under kontroll av fører. Siste dag ble avsluttet med lineføring opp i stand, kontrollert reising og ro i oppflukt i området nedenfor voltièrene.

Fredag og lørdag benyttet Leif Oliver og jeg oss av tilbudet om instruksjon ved Rune Flodman sin skyteskole. Det ble to konsentrert kvelder hvor vi fikk kyndig veiledning av verdensmesteren. Først med skyteteori, så på skytesimulator, hvor vi skjøt på alt fra fasaner til harer på motorsykler, for så å skyte ute på leirduer. Vi fikk også tatt nøyaktig mål på hvordan kolbe burde tilpasses hver enkelt av oss.
Ble vi bedre skyttere ? For min egen del et ubetinget JA! Om Leif hadde behov for treningen vet jeg ikke. Det så ikke slik ut på skytingen hans, men så er han da også en perfeksjonist. I alle fall har vi nå begge tilpasset kolben på haglene våre etter Flodman sine anbefalinger.

Nå kan det se ut som om vi ikke hadde tid til annet enn å trene og sove, men riktig slik var det nå ikke. Det var en meget humørfylt og sosial gjeng som benket seg ned rundt middagsbordet hver kveld. Og praten gikk løst ut i de ”små og skrå ” timer om opplevelsene vi hadde vært med på gjennom dagen.

En setning som Jørn sa brant seg inn i mitt sinn. Det var noe jeg hadde glemt, men som jeg innser er viktig for å få til en god hund. Det han sa var at ” dressur er en ferskvare, den er datostemplet”

Før avreisen hjem igjen kunne Jørn fortelle oss om at han og andre er ferd med å åpne et nytt treningssenter ved Bengtfors. Det vil bli satt ut store mengder med fugl. Og om vinteren kan man øve i voltièrer som er innendørs Så her blir det mulighet å trene med hund hele året. ØFK skulle få et bra tilbud når alt var klart en gang før lavlandsprøvene starter. Og det beste av alt er at det bare er en times tur inn fra Halden