Østfold Fuglehundklubb ble unnfanget på toget mellom Sarpsborg og Oslo, og født i det Herrens år 1950. Ordet unnfanget blir vel helst i billedlig forstand, da det var to herrer som møttes. Disse to var Eilif Fagerli, profesjonell hundedressør og hundefører fra Halden og Arnt Andersrød, bonde og jeger fra Skjeberg. Begge med en spesiell forkjærlighet til jakt over stående fuglehund. I tillegg var de også interessert i hundesport.
Historien sier at underveis, mens praten (selvfølgelig) gikk om hund, hundesport og jakt, dukket ideen opp om å samle de fuglehundinteresserte i Østfold i en klubb. En klubb som kunne ivareta denne spesielle interessen. Disse to jobbet etter hvert videre med denne tanken, sammen med et par mann til, og inviterte ganske snart interesserte østfoldinger til et høringsmøte på Festiviteten i Sarpsborg. Datoen var 17.november 1950.
Det var et stort antall mennesker som møtte frem, og bare dette viste at det burde være liv laga for en fuglehund klubb i Østfold. Klubben ble behørig stiftet, og forsamlingen valgte det første styret. ØFKs første formann ble Thoralf Raanaas. Det første styremøte ble satt og her ble blant annet ØFKs første lover formet. Disse skulle så formelt anerkjennes av NKK før klubben ble godkjent som samarbeidende klubb.
Under dette styremøtet ble det også samlet inn penger fra de tilstedeværende til innkjøp av en vandrepokal som skulle settes opp på de framtidige jaktprøvene. Pokalen fikk navnet ”ØSTFOLDPOKALEN AV 1950”. Denne pokalen vandret helt fram til nittitallet. Mange store hunder og kjente førere fikk etter hvert navnet sitt gravert på denne. En av de som har preget hundesporten i flere tiår og som også har vært en markant figur i ØFK, trakk til slutt det lengste strået, nemlig Ivar Brynildsen, og han var ikke dårligere enn at han prompte skjenket den tilbake til klubben. Den er nå et klenodium som den sittende formann har ansvar for, og den pryder styrebordet under årsmøter og ved andre festlige anledninger.
Helt fra første stund har det blitt arrangert jaktprøver og utstillinger og dette har vært klubbens beste og sikreste inntektskilder gjennom alle år.
I 1975 ble ”SØLVFASANEN” satt opp som en kombinasjonspremie, dette ble gjort for å skape litt mer blest om arrangementene til klubben. Statuttene ble formet slik at det skulle bli mer attraktivt å stille ut en god jakthund som kanskje ikke var den store utstillingsstjernen. Etter en del justeringer i løpet av årene har nå statuttene strandet på et nivå som ikke forfordeler noen av klassene når det gjelder jaktprøver, noe som var et problem i begynnelsen.
I mange år hadde ØFK et samarbeid med Moss og Omegn Jeger og Fiskeforening, som tekniske arrangører for NKKs store utstilling i Nesparken i Moss og en periode også om Østfold Prøve 2. Utstillingen i Nesparken var et kjempearrangement som krevde en dyktig organisator og mye folk. Knut Lolland var i alle år primus motor her, og skal ha stor ros for innsatsen.
ØFK har også samarbeidet et par ganger med Norsk Engelsksetterklubb, første gangen var tidlig på 60 tallet og gjaldt vårprøver, og senere på slutten av 70-tallet et par senhøstprøver.
ØFK NYTT, vårt interne tidsskrift, kommer ut til medlemmene tre ganger i året. Bladet ble første gangen utgitt i 1975, og den som hadde ideen ble også den første redaktøren. Det var Jan Kobberdal, den gangen en av de store ildsjelene. Jan hadde en fot med i det meste. Da han takket for seg som redaktør, overtok Erik Fritzner, deretter kom Terje Haugen, Olaf Kaspersen, Kåre Jan Solenes, Vidar Antonsen igjen Erik Fritzner, Richard Kvam og nå til slutt Vidar Antonsen igjen. Vi er jo som alle vet nå inne i dataalderen og det har vår siste redaksjon utnyttet til det fulle. De bygger nå opp bladet hjemme i stua på PC`n og leverer et ferdig produkt til trykking. Verdien av å ha et blad i klubben som ØFK NYTT er uvurderlig, dette lille tidsskriftet gjør at klubben henger sammen. Med en så stor spredning på medlemsmassen som ØFK har er bladet den eneste tilknytning mange har til klubben. Derfor bør dette ha høy prioritet på agendaen også i årene fremover.
Aktiviteter for medlemmene har klubben prøvd å legge vekt på. Medlemsmøter med forskjellige temaer og kåsører. Filmer og paneldebatter. Treningsturer til Danmark den gang grensene var åpne, til fjells både høst og vinter og ned til Sverige for lavlands trening. Det har også vært forsøk på å leie terreng på Rjukan for trening, det ble lagt til rette for treningsterreng i Onsøy, og det samme på Eldøya ute i Oslofjorden.
Noe som i alle år var vellykket var treningen på Øra-terrenget. Dessverre har etter hvert utbyggingen grepet om seg så mye at dette ikke lenger er aktuelt i klubbsammenheng. Dressurkurs har blitt avholdt med varierende deltagelse. Skytekurs med hagle, hvor ikke ukjente Knut Saxegård var kursleder.
Årlig blir det avholdt saueavvenning med el.halsbånd og medlemmene har også anledning til å få avlagt apportsprøve. Det blir lagt opp til treningsturer om høsten i prøve terrengene. I de siste årene med innlagt klubbmesterskap i UK og AK.
Klubbmesterskap har vi også i lerdueskyting, dette har kommet til i de siste årene.
Klubben skulle vel gjerne ha utvidet tilbudene til medlemmene, men det skorter på folk til å sette ideer ut i livet. Det blir de gamle traverne som går igjen, og det er grense for hvor langt disse kan strekkes. Vi har erfart er at det alltid kommer nye til når noen brenner tomme, men antallet skulle vært større. I noen år eksisterte det ei Damegruppe, dessverre døde denne stille ut, det var synd for den var en god støtte spiller for klubben. Vi ønsker en ny hjertelig velkommen hvis noen skulle føle seg kallet. Når det er snakk om aktiviteter så må vi også ta med vår tradisjonsrike høstfest. Dette er en fest som blir arrangert med fynd og klem og som markerer slutten på høstsesongen. I tillegg til mye god mat og drikke blir også våre vandre premier delt ut til de respektive vinnere. På høstfesten blir også årets klubbmestere hedret, med andre ord en viktig sammenkomst for medlemmene.
"Svenskematchen" har blitt et begrep med god klang i klubben. Hvert eneste år siden 1972 har vi møtt likesinnede fra Vestsvenska Fågelhundsklubben til en uformell dyst sent på høsten. En prøve der sosial omgang og uhøytidelig konkurranse har stått i høysetet. Mange på begge sider av grensen har igjennom dette fått mange gode venner. Avlshunder og valper har krysset grensen begge veier som en naturlig følge, men mer om dette i en senere artikkel.
Vi har en paragraf i lovene som sier at klubben skal, sitat: ”Støtte arbeidet med opphjelp av fuglebestanden i distriktet”. Dette har utviklet seg fra å drive med utforing på de forskjellige terreng, til egen oppdrettsfarm som huser både rugemaskin og dverghøns. Denne virksomheten engasjerer mange medlemmer i klubben året igjennom.