Referat fra Svenskematchen 2004

Vennskapsmatch 2004 mellom
Vestsvenska Fågelhundklubb og ØFK,
eller ”Svenskematchen” som vi til daglig kaller den, gikk i år i Sverige.

Hovedkavarteret var lagt til den vesle, romantiske badebyen Hjo, som ligger ved Vätteren.
Her ble vi innkvartert i gamle herskaplige trevillaer fra den tid man hadde kurbad. Villaene var omkranset av en deilig park der vi hadde rikelig plass til å lufte hunder. Fra våre vinduer hadde vi vakker utsikt over badehus og småbåthavn og en herlig soloppgang til frokosten begge dager.
Laget vårt i år besto av Thorbjørn Lillås med E.s. Yuba og Leif Oliver Andersen med E.s. Nala i UK.
I AK hadde vi Vidar Antonsen med E.s. Silver, Leif Oliver Andersen med E.s.Judi, Finn Trana med P. Mac Royal og undertegnede med E.s. Guri.
Vi hadde underhånden fått høre at svenskene hadde toppet laget med skarpskodde hunder, så vi var litt skeptiske til en match på bortebane.
Prøven var lagt til Almnäs gods, en eiendom på 10.000 mål dyrket mark, så det var ingen mangel på plass. Vi hadde slipp på store, åpne marker med en randsone mot vannet med noe vegetasjon.
Det svenske laget hadde bortsett fra èn engelsk setter kun pointere, og det var riktig gode søkere som samlet godt med poeng på fart og stil.
ØFK hadde valgt diamentralt motsatt lag, nemlig èn pointer og resten engelske settere.
Markene hadde så vidt jeg kunne se ingen bestand av vill fugl, og det jeg antar var nyutsatte rapphøns gjorde fuglearbeidene meget vanskelige.
Mange hunder støkket rapphøns og fikk følgelig ikke godkjente fuglearbeider.Andre fikk festet stand, men hønsene lette svært ofte når førerene nærmet seg hundene.
Dette ble svært provoserende, spesielt for de unge hundene, og vi fikk noen friske etterløpinger på begge lag.
I AK hadde svenskene nok et lite overtak fram til lunchen som ble servert i låven på Almnäs, men så fikk Judi et glimrende fuglearbeid med stand, reis, ro og flott apportering. Dermed var vi på høyde med svenskene.
Helt til siste slipp var det uklart hvem som ville hale seiren i land, men da det var to fattige minutter igjen kastet Guri seg i stand i en bekkekant. Dommeren kom til og ga klarsignal. Guri reiste djervt og presist en enkel rapphøne, var rolig i oppflukt og skudd og apporterte korrekt.
Nå hadde vi to norske hunder, Judi og Guri, med komplette fuglearbeider og svenske ingen.
Da var det ikke vanskelig å regne ut at vi hadde seiren i lomma.
Den alltid blide og optimistiske Vidar hentet fram sin Jägermeister, og stemningen var på topp. At vi hadde slått svenskene var klart, men hvem som skulle erobre ”Tigerfatet” var helt uklart.
Guri hadde tidligere hatt et par situasjoner der hun hadde fått festet stand, men nyutsatt fugl gjorde det vanskelig, og det ble lurvete avslutninger.
Judi hadde ett perfekt fuglearbeid og ingen minuser i løpet av dagen, men hun holdt dessverre ikke fart og stil på slutten av dagen.
Guri hadde to ganger vært i ruskete situasjoner og hadde ett perfelt fuglearbeid.
Resultatet var at begge de to eldste og mest erfarne hundene på laget fikk like mange poeng, men først på premieutdelingen etter festmiddagen på hotellet fikk vi vite at dommeren hadde valgt å tildele Guri Tigerfatet fordi hun hadde holdt fart og stil dagen ut og hadde skapt flest jaktbare situasjoner.
Summa sumarum gjorde de norske hundene et meget godt helhetsinntrykk og utviste godt jaktvett.
Svenskene hadde nok bedre søkere, men det hjalp jo så lite når de ikke fant fugl så ofte som de norske. Dessuten mestret de ikke utfordringene når de hadde sjansene.
Vennskapsmatchene er alltid populære, uavhengig av resultatet. Det er alltid hyggelig å treffe de faste gjengangerne, men også de nye som dukker opp.
Den store norgesvennen, Gøsta Simonsen, med sine over 80 år var også denne gang på plass. Nå var han for en gangs skyld ikke tatt ut på laget, men stilte optimistisk opp på svenskenes klubbmatch på søndag.
Gøsta ba oss hilse sine mange venner i ØFK, og regnet med å kvalifisere seg på laget til neste år så Vestsvenske Fagelhundklubb kunne få en skikkelig revansje.

Kurt